Oppe i Beverly Hills, i åssiden nord for sentrum, ligger et anlegg med røde søyler, grønne takflater og dragefigurer som ser ut som det er løftet inn fra et helt annet land. Det er omtrent det som har skjedd, bare med to hundre års forsinkelse: templet er reist av mennesker hvis forfedre kom hit som handelsmenn, og som ble værende lenge nok til å bygge sitt eget.
Cebu Taoist Temple stod ferdig i 1972 og ble finansiert av byens kinesisk-filippinske miljø. Det ligger 110 meter over havet, og veien opp går i stramme svinger gjennom et boligstrøk. Det er ett av de få stedene i Cebu City der du både får en religiøs bygning i daglig bruk og en av byens bedre utsikter i samme besøk – og der du må oppføre deg deretter.
De 81 trinnene
Hovedtrappen opp til templet har 81 trinn, og tallet er valgt med omhu. Det viser til de 81 kapitlene i Daodejing, taoismens grunntekst, og trappen er ment å gås framfor å telles. Den er bratt nok til at du kjenner det i leggene i tretti grader, og det finnes en slakere vei rundt for den som trenger det.
Troende går opp for å tenne røkelse og for å få lest fremtiden av munkene. Dette skjer særlig onsdager og søndager, og det er da anlegget faktisk fungerer som tempel framfor som utsiktspunkt. Kommer du på en av de dagene, ser du langt mer av hva stedet er – og du må til gjengjeld ta mer hensyn enn du ellers ville gjort.
Et av ritualene er verdt å kjenne igjen. Den bedende vasker hendene, går barbeint inn i kapellet og slipper to halvmåneformede treklosser i gulvet. Lander begge med forsiden opp, kan ønsket fremsettes; gjør de det ikke, er tiden ikke inne, og man kommer tilbake en annen gang. Det er en gammel kinesisk skikk, ikke noe som er funnet opp for anledningen, og du finner den igjen i templer over hele Sørøst-Asia.
Hva anlegget består av
Templet er ikke én bygning, men et lite anlegg i flere nivåer som følger terrenget. Nederst ligger porten og den brede trappen, midtveis en pagode og et par terrasser med rekkverk, og øverst selve kapellet med altrene. Mellom dem går trapper og gangveier som er lagt slik at du hele tiden ser byen mellom byggene.
Dekoren er den du forventer i et kinesisk tempel: drager langs rekkverkene, løver ved inngangene, rødt og gull på søylene og grønne, oppsvingte takflater. Noe av det er nyere enn 1972, for anlegget er blitt påbygd og pusset opp underveis, og enkelte partier er tydelig malt om i nyere tid.
Det tar tre kvarter å gå gjennom hele stedet i rolig tempo. Har du dårlig bevegelighet, er det verdt å vite at alt her er trapper og nivåforskjeller, og at det ikke finnes noen vei rundt som slipper deg helt opp til kapellet.
Det kinesiske Cebu
Templet gir mening først når du vet hvor lenge kinesere har vært i Cebu. Handelen med Kina går flere hundre år tilbake før spanjolene i det hele tatt kom hit, og de arkeologiske funnene av kinesisk porselen er blant de eldste sporene etter byen som handelssted. Cebu var et knutepunkt i en handel som strakte seg nordover lenge før noen europeer visste at øya fantes.
Under spansketiden ble kinesiske handelsmenn samlet i Parian, et eget kvarter med egne regler, og etterkommerne deres – mestizos de sangley – vokste fram som en av byens mest velstående grupper. Yap-Sandiego-huset er bygget av nettopp en slik familie, og det står fortsatt et par kilometer nedenfor templet.
I dag er kinesisk-filippinske familier tungt til stede i handel, industri og eiendom i Cebu, og templet fra 1972 er finansiert av dette miljøet. Det er altså ikke en importert severdighet satt opp for besøkende. Det er et lokalsamfunns eget byggverk, reist av folk som har vært her lenger enn de fleste andre i byen, og som fortsatt bruker det.
Å være gjest
Templet er åpent for alle, i motsetning til nabotempelet Phu Sian like ved, som er forbeholdt troende. Den forskjellen er skiltet, og den skal respekteres – du kan se Phu Sian utenfra, men ikke gå inn. At det ene templet tar imot deg, betyr ikke at det andre gjør det.
Kle deg dekket. Skuldre og knær bør være tildekket, og det gjelder også når det er tretti grader og du kommer rett fra stranden. Fotografering er tillatt utendørs, mens det er skiltet hvor det ikke er lov innendørs; følg skiltingen uten å måtte bli minnet på det. Fotograferer du mennesker som ber, spør først, og godta et nei.
Snakk lavt. Dette er et sted der folk kommer for å be, ikke en severdighet som tilfeldigvis har religiøst utstyr stående. Kommer du midt i en seremoni, hold avstand og la være å gå tvers gjennom rommet for å få et bedre bilde. Det høres selvsagt ut, og det er likevel det som oftest går galt her oppe.
Utsikten og tidspunktet
Fra terrassene ser du utover hele Cebu City, videre mot Mactan og sundet mellom øyene. Det er en av de bedre utsiktene i byen som ikke krever at du kjører helt opp i fjellet, og den er gratis i den forstand at den følger med besøket. På klare dager rekker blikket helt ut til broene og flystripa.
Best er sen ettermiddag. Da har varmen gitt seg, lyset blir varmt og lavt, og fargene på takflatene kommer til sin rett. Midt på dagen er lyset knallhardt, det er lite skygge på plassene mellom byggene, og både bildene og opplevelsen blir dårligere. Vil du ha anlegget i ro framfor i bruk, kom på en hverdagsformiddag – da er det få folk, men også lite som skjer.
Slik kommer du dit
Templet ligger i Beverly Hills, et privat boligområde med vakthold i porten. Besøkende slippes inn, men si fra i vakthuset at du skal til templet, og regn med at de noterer navnet ditt. Området er beskrevet nærmere i artikkelen om Guadalupe og Beverly Hills.
Fra sentrum tar turen tjue til tretti minutter med bil i god trafikk, vesentlig mer i rushtiden. Jeepney går ikke helt opp, og de siste bakkene er for bratte og for varme til at det er noe å anbefale å gå dem. Grab er den enkleste løsningen, men be sjåføren vente eller avtal henting – det er få ledige biler her oppe, og mobildekningen er ujevn i svingene.
Templet ligger på veien opp mot Busay og Tops, og videre opp i samme åsside ligger Temple of Leah. En vanlig rekkefølge er tempel, så Temple of Leah, så solnedgang fra et utsiktssted i Busay, og middag på vei ned. Regn tre til fire timer med transporten inkludert. Fire stopp blir stress, særlig på en søndag når hele byen skal opp i åsene.