I byen

Publisert 27. august 2026

Cebu City har ingen t-bane, ingen togruter og fram til nylig nesten ingen busser i vår forstand. Byen har i stedet et lag av små, private transportmidler som overlapper hverandre, og det tar et par dager å forstå hvilket lag man skal bruke når. Det er ikke vanskelig når du først har knekt koden — men det er en kode, og den står ikke på noe kart.

Hva du bør bruke, og når

For de fleste besøkende er Grab svaret ni av ti ganger: fast pris i appen, kart sjåføren følger, og ingen diskusjon om taksameter. Ulempen er at ventetiden blir lang i rushtiden og i regn, og at avbestillinger er vanlige akkurat da du trenger bilen mest. Da er drosjen ofte både raskere og billigere — den er blitt sjeldnere enn før, men den finnes, og med taksameteret på er den et godt kjøp.

Jeepneyen er byens billigste transport og den vanskeligste å lære, fordi rutene finnes som koder på frontruta framfor på kart. Den er verdt innsatsen hvis du blir noen uker, og lite verdt hvis du blir tre dager. Habal-habal, motorsykkeltaxien, er raskest gjennom kø og uunnværlig på smale veier utenfor byen — men det er også den transportformen med klart høyest risiko, og de fleste reiseforsikringer har noe å si om passasjer på motorsykkel. Utenfor Cebu City overtar tricyclen som lokaltransport, og der forhandler du prisen før du setter deg.

Byen er midt i en omlegging

To ting endrer bildet akkurat nå. PUV-moderniseringen fra 2017 skal fase ut kjøretøy eldre enn femten år — rundt 220 000 jeepneyer var i drift da programmet startet — og kravet om at sjåfører måtte gå inn i kooperativer innen april 2024 har utløst gjentatte streiker. Som reisende merker du det som at noen ruter kjøres av moderne, klimatiserte enheter med elektronisk billettering, andre av de gamle. Samtidig åpnet Cebu BRT for delvis drift 13. mars 2026, med en første linje på tretten kilometer fra South Road Properties til IT Park, dimensjonert for 60 000 passasjerer i døgnet.

Tre ting som gjør dagene enklere

Ha småpenger. Jeepney, tricycle og habal-habal betales kontant og i sedler sjåføren kan veksle, og en femhundrelapp til en tur på noen få pesos er et problem du selv har skapt. Regn med at alt tar lengre tid mellom sju og ni om morgenen og mellom fire og sju om ettermiddagen, og at regn forsterker begge deler. Og skal du krysse til Mactan, husk at broene er den mest uforutsigbare delen av enhver tur i byen — bomsatsen over CCLEX er 107 pesos for personbil, og den legges til Grab-prisen.

Den første turen din blir uansett fra flyplassen på Mactan, og der er valget enklest: de gule flyplassdrosjene har egen kø og egen takst, mens Grab hentes fra et anvist punkt utenfor terminalen. Begge deler fungerer. Det som ikke fungerer, er å bli med noen som tilbyr seg inne i ankomsthallen.