Cambais Falls i Alegria er et av de siste fossefallene på Cebu der du kan komme på en hverdag og være helt alene. Fallet er høyt og smalt — vannet kommer ned i en tynn, sammenhengende stråle fra en høy kant og treffer et lite basseng omgitt av mosegrodde vegger. Det er ikke bredt og mektig, og det er ikke tilrettelagt. Det er en sti, en avgift som kreves inn av noen fra barangayen, og en foss.
Det er hele beskrivelsen, og det er samtidig hele poenget. Men det gjør også at Cambais krever mer av deg enn de kjente stedene gjør, og det er verdt å ta stilling til før du drar.
Hvorfor det er tomt der
Alegria ligger klemt mellom to steder som tar all oppmerksomheten på vestkysten. Nord for kommunen ligger Moalboal med sardinstimen, dykkerbutikkene og alt som følger med. Sør for den ligger Badian, der canyoneering ned til Kawasan er blitt Cebus signaturaktivitet og tar imot flere hundre mennesker på en travel dag.
Bussene og leiebilene passerer Alegria uten å stoppe. Kommunen har kyst, fjell og flere fossefall, men den har ikke et navn folk har lest om før de kom, og det er nok. Resultatet er at prisene her er lavere, at ingen forsøker å selge deg noe på veien inn, og at du kan ha stedet for deg selv.
Det betyr også at det ikke finnes noen fasiliteter. Ingen restaurant, ingen garderobe, ingen kiosk, ingen faste guider som står klare ved inngangen. Ingen betongtrapper heller — noe som er en velsignelse for hvordan stedet ser ut, og en komplikasjon når det har regnet.
Veien inn
Fra hovedveien langs kysten går det en avstikker innover og oppover mot fjellet. Den første delen er asfaltert, de siste kilometerne er grus, og kvaliteten på den strekningen varierer med hvor lenge det er siden sist det ble gjort noe med den. I tørt vær går det greit med habal-habal, og det er den vanligste måten å komme seg dit på.
I regntiden er den siste biten en annen sak. Grusen blir til leire, og sjåføren kan bli stående og si at resten må du gå. Det er ikke langt, men det er bratt, og du bør ha regnet med muligheten framfor å bli overrasket av den. Avtal både prisen og at han venter før dere kjører — det står ingen andre motorsykler der oppe å ta i stedet.
Fra veiens ende er det femten til tjue minutter til fots ned til fossen. Stien er ikke krevende i seg selv, men den er ujevn, den går bratt nedover på partier, og røttene og steinene er glatte når det er vått. Den er heller ikke merket eller vedlikeholdt på noen systematisk måte. Har det gått ut et parti etter kraftig regn, er det ingen som har skiltet det om — da snur du.
Fossen, og hvor høy den er
Fallet er høyt og vertikalt, og strålen er smal nok til at den løser seg delvis opp i dråper på vei ned. Veggen bak er dekket av mose og bregner, og lyset som slipper ned i dalen kommer sent på formiddagen og forsvinner tidlig på ettermiddagen. Det gir et par timer midt på dagen der stedet ser best ut.
Hvor høyt fallet faktisk er, har vi ikke klart å få bekreftet. Tall mellom førti og seksti meter sirkulerer i reisebeskrivelser på nett, men ingen av dem viser til en måling, og de er sannsynligvis avskrifter av hverandre. Vi lar det derfor stå uten tall. Det er høyt nok til at det er verdt turen, og det er alt vi kan svare for.
Bading, og hvorfor du ikke skal gjøre det alene
Bassenget under fallet er lite og kaldt. Det er dypt nok til noen svømmetak, men ikke stort nok til å gjøre stort mer enn å kjøle seg ned — og det holder som regel, etter en time i den luftfuktigheten. Vannet er klart i tørketiden og grumsete i dagene etter kraftige byger, som overalt ellers på øya.
Steinene rundt kanten er glatte av mose, og det er der de fleste uhellene ville skjedd. Bruk badesko med gummisåle og gå forsiktig. Ikke hopp fra noe: bassenget er lite, det er stein under overflaten, og det er ingen her som har sjekket dybden for deg samme dag slik guidene gjør ved de organiserte fossene lenger sør.
Og dette er det viktigste avsnittet i artikkelen: bad ikke alene. Det er ingen livredning, ingen vakt og ingen andre til stede på en stille dag. Mobildekningen inne i dalen er ujevn, og fra der du ligger i vannet til nærmeste sted med hjelp er det en gåtur opp, en motorsykkeltur på grus og deretter en kjøretur. Alt som gjør Cambais fint, er også det som gjør det uklokt å være der alene. Si fra til noen på overnattingsstedet hvor du drar og når du er ventet tilbake.
Sesongen avgjør mer her enn andre steder
Cambais lever i større grad av nedbør enn de store fossene i sør, som får jevn tilførsel fra kilder inne i kalksteinen. Det gjør sesongen mer avgjørende. I mars og april, når nedbøren på Cebu bunner ut, kan strålen bli tynn — den forsvinner sjelden helt, men den blir en annen ting enn den du har sett bilder av.
Den beste perioden er slutten av regntiden og de første tørre månedene, altså omtrent fra oktober til januar. Da er vannføringen god nok til at fallet står som en sammenhengende stråle hele veien ned, samtidig som vannet har rukket å klarne etter de kraftigste bygene. Se oversikten over fossefallene for hvilke som holder seg gjennom tørketiden hvis du reiser på våren.
Å legge dagen, og hva du må ha med
Alegria ligger en snau time sør for Moalboal. Bor du der, er Cambais en halvdagstur, og du er tilbake i tide til ettermiddagsdykket. Det er sannsynligvis den beste måten å gjøre det på: stedet fortjener ikke fire timer i bil fra Cebu City, men det er akkurat riktig størrelse på en formiddag når du allerede er i området.
Skal du lenger sør samme dag, ligger Inambakan i Ginatilan og Aguinid i Samboan langs samme vei. Tre fossefall på en dag lar seg gjøre, men da blir det mest kjøring, og hver av dem krever en avstikker inn fra hovedveien pluss gange. To er en bedre dag.
Ta med alt. Det er ingen kiosk og ingen restaurant, så du trenger vann, mat, skift, badesko og en pose til søppelet — det er ingen som rydder etter deg her, og det synes umiddelbart på et lite sted. Ta med kontanter i små sedler til avgiften, som kreves inn av lokale fra barangayen og ikke kan betales med kort. Kommunen har for øvrig flere fossefall enn Cambais, og folk på stedet kjenner dem. De færreste er omtalt på nett, og det er nettopp derfor de er tomme.