De fleste museene i Cebu forteller om begivenheter: et slag, en dåp, en okkupasjon. Casa Gorordo forteller om hverdag – hvordan man spiste, sov, holdt seg sval og oppdro barn i et velstående hjem på 1800-tallet – og det er derfor det fungerer bedre enn de fleste.
Huset ligger i Parian, det gamle kinesisk-mestisiske handelsstrøket, i det som i dag heter E. Aboitiz Street. Det er innredet slik et hjem av denne typen så ut i annen halvdel av 1800-tallet, og det er verken stort eller praktfullt. Det er nettopp derfor det gir et bedre bilde av tiden enn et palass ville gjort.
Familien som ga huset navn
Huset ble oppført på 1850-tallet av Alejandro Reynes y Rosales, og det var altså ikke Gorordo-familien som bygde det. Den spanske handelsmannen Juan Isidro de Gorordo kjøpte eiendommen i 1863, og familien hans ble boende i fire generasjoner. Det er den kontinuiteten som har gjort huset mulig å bevare: det ble aldri delt opp, aldri revet og aldri stående tomt lenge nok til å forfalle.
Den mest kjente av beboerne er Juan Gorordo, som i 1910 ble den første filippinskfødte biskopen av Cebu og satt til han trakk seg tilbake i 1931. Det var et vendepunkt i en kirke som fram til da hadde vært styrt av spanske geistlige, og det er en del av grunnen til at akkurat dette huset er tatt vare på framfor et av de mange andre i samme kvarter.
Ramon Aboitiz-stiftelsen overtok huset fra familien mot slutten av 1970-tallet, restaurerte det og åpnet det som museum i 1983. Stiftelsen driver det fortsatt, og det merkes på nivået: dette er et museum med en fast eier som har råd til å vedlikeholde det, ikke et hus som overlever på billettinntekter alene.
Byggemåten, og hvorfor det er svalt inne
Huset er en bahay na bato, på cebuano gjerne kalt balay nga tisa etter takteglene: stein i første etasje, tre i andre. Formen er praktisk snarere enn dekorativ. Steinen tåler fuktighet og termitter nede ved bakken, mens treverket over er lettere og gir etter i jordskjelv i stedet for å sprekke – i et land som rystes flere ganger i året, er det en helt konkret grunn.
Vinduene er det du husker etterpå. De er kledd med tynne, gjennomskinnelige skjell i små ruter – capiz – som slipper inn lys uten å slippe inn varme, og de går nesten fra gulv til tak. Under dem sitter lave luker, ventanillas, som åpnes for gjennomtrekk i gulvhøyde når det er varmest. Brede takutstikk holder både sol og slagregn ute, og andre etasje er hevet over bakken slik at luft trekker under gulvet.
Resultatet er merkbart. Du går inn fra tretti grader og kjenner at temperaturen faller uten at noe er slått på. Det er den mest overførbare lærdommen fra huset, og den er verdt å ta med seg videre – særlig når du senere står i et moderne bygg i Cebu som løser nøyaktig det samme problemet med aircondition på fullt og vinduene sveiset igjen.
Det som står inne
Møbler, kjøkkenutstyr, husalter, klær, bøker, en spisestue dekket som til middag. Ingenting er spektakulært hver for seg, og det er nettopp derfor helheten virker: dette er et hjem, ikke en samling gjenstander som er stilt opp fordi de er sjeldne. Rommene er møblert etter hvordan de faktisk ble brukt, og de fleste av dem kan gås inn i.
Det er verdt å legge merke til hvor mye av innredningen som er importert. Porselen fra Kina, tekstiler fra Europa, møbler i tropisk hardtre laget lokalt etter spanske forbilder. Et hjem som dette var et knutepunkt i en verdenshandel, og det synes i hvert rom. Regn en time på besøket, og det dobbelte hvis du er interessert i arkitektur eller kolonihistorie.
Restaureringen og formidlingen
Restaureringen er gjort med lett hånd, og det er en bevisst linje. Gulvene knirker fortsatt, lyset kommer inn gjennom skjellvinduene framfor fra spotlights i taket, og det er ikke lagt inn glassmontre der de ikke trengs. Huset føles brukt framfor konservert, uten at det går på bekostning av gjenstandene.
Formidlingen er blant den beste i Cebu. Skiltingen er på engelsk, den forklarer sammenhenger framfor bare å navngi ting, og den tar seg tid til å forklare hvorfor rommene er innredet som de er. Museet har også en liten butikk med bøker om cebuansk historie og byggeskikk som er vanskelige å oppdrive andre steder – for den som er interessert i kolonitidens arkitektur, er det den beste boksamlingen på øya.
Parian rundt huset
Nabolaget er den eldste delen av byen som fortsatt har noe igjen å vise. I samme kvartal ligger Yap-Sandiego-huset og Jesuittenes hus med årstallet 1730 hugget i portalen, og et kvartals vei unna står Heritage of Cebu Monument på den gamle plassen der Parian-kirken lå til den ble revet.
De fire stoppene utgjør en vandring på en drøy kilometer, og det er den mest konsentrerte historiske ruten i byen. Den er dessuten den eneste som er behagelig å gå til fots, noe som er sjeldnere i Cebu City enn man skulle tro. Gå den om morgenen – etter klokka elleve blir det for varmt til at du har glede av den, og skyggen i gatene er tilfeldig.
Vil du bare rekke ett av husene, velg etter hva du er ute etter. Casa Gorordo hvis du vil forstå hvordan folk levde, Yap-Sandiego hvis du vil kjenne på et hus som aldri sluttet å være bebodd. De to gir helt ulike inntrykk av det samme kvarteret.
Praktisk
Det er inngangsbillett, og den er lav. Åpningstider og priser justeres, så sjekk museets egne kanaler samme uke framfor å stole på reisebeskrivelser – også denne. Fotografering er som regel tillatt uten blits, men reglene har vært endret flere ganger, så spør i resepsjonen framfor å ta det for gitt.
Museet ligger midt i et travelt strøk uten parkering å snakke om, og gatene rundt er smale. Kom med bil eller taxi og bli hentet samme sted, eller legg besøket inn i vandringen gjennom kvarteret. Se artikkelen om Colon Street og gamlebyen for hvordan dette henger sammen med resten av sentrum.
Museet har trapper mellom etasjene og ingen heis, og andre etasje er der det meste av innredningen står. Er du dårlig til beins, får du med deg mindre enn halvparten. Spør likevel i resepsjonen – de er vant til spørsmålet, og de forteller gjerne om det som står oppe framfor bare å beklage.