Apo Island ligger utenfor Dauin sør for Dumaguete, og den er liten: under en kvadratkilometer, uten bil, uten ferskvannskilde av betydning, med ett lite fiskersamfunn på sørsiden. Du ser hele øya på en times gange.
Den er likevel et av de mest omtalte eksemplene på lokalt forvaltet havvern i verden, og den er grunnen til at modellen er kopiert langs hele den filippinske kysten. For en snorkler er det dessuten et av de få stedene der du kan se med egne øyne hva vern faktisk gjør med et rev.
Fra dynamitt til reservat
På 1970- og 80-tallet var revet rundt øya sterkt nedfisket. Fangstene falt år for år, og deler av korallen var knust av dynamittfiske — en metode som gir noen kilo fisk og ødelegger bunnen for tiår. Fiskerne på Apo hadde ikke noe alternativ, og de hadde heller ingen grunn til å tro at noen utenfra ville hjelpe.
Forskere fra Silliman University i Dumaguete begynte å arbeide med lokalsamfunnet om å opprette et reservat der alt fiske var forbudt i en kjernesone. Det tok år å få aksept, og motstanden var forståelig: forslaget gikk ut på at de fattigste skulle slutte å fiske der det var lettest å fiske. Men da fisken kom tilbake innenfor sonen og begynte å vandre ut over grensen, fanget fiskerne på utsiden mer enn før — og motstanden snudde.
Det er samme prinsipp som ble prøvd ut ved Sumilon utenfor Oslob i 1974, landets første marine reservat. Apo ble det som viste at det holdt over tid, og det er den forskjellen som gjør øya viktig. I dag ser du effekten side om side i vannet: tett og stort fiskeliv innenfor sonen, merkbart tynnere utenfor. Det er en av de mest overbevisende opplevelsene en snorkler kan ha, og den forklarer hvorfor de mange små reservatene rundt Cebu er verdt avgiften du betaler.
Skilpaddene, og hvordan du skal oppføre deg i vannet
Grønn havskilpadde beiter i sjøgresset rett utenfor stranden, og sjansen for å se dem er svært høy — mange operatører oppgir at det skjer på så godt som hvert besøk. Dyrene er vant til mennesker og lar seg observere på nært hold uten å flykte, og det er nettopp derfor det går galt så ofte.
At skilpadden ikke svømmer vekk, betyr ikke at den har det bra med at du kommer nær. Hold avstand, ikke svøm etter, og aldri rør. Det viktigste enkeltrådet er dette: ikke kom mellom skilpadden og overflaten. De puster luft, og en snorkler som blokkerer veien opp, tvinger dyret til å bruke energi og oksygen det trenger til noe annet.
Havskilpadder er fredet på Filippinene, så forstyrrelse er ulovlig og ikke bare uhøflig. I tillegg gjelder de vanlige reglene i et reservat: ikke stå på korallen, ikke ta noe med opp, og bruk fysisk solkrem med sinkoksid eller en langermet UV-trøye framfor kjemisk solkrem — begrunnelsen står i snorkleartikkelen. Det kreves inngangs- og miljøavgift, guide er påkrevd i deler av området, og antall besøkende per dag er begrenset. Det siste er en del av forvaltningen, ikke en flaskehals som skal omgås.
Dykking, snorkling og et rev som fortsatt heler
Begge deler fungerer godt her, og det er uvanlig. Skilpaddene beiter så grunt at snorklere ser dem like godt som dykkere, mens dykkere i tillegg får veggen på østsiden og de dypere revpartiene. Flere dykkesteder er navngitt rundt øya, og forholdene varierer betydelig med tidevann og vind — strømmen kan være sterk, og den er ikke alltid der guiden sa den skulle være.
Det du ser i dag, er dessuten et rev under gjenoppbygging. Tyfonen Bopha — lokalt Pablo — skadet revet rundt Apo betydelig i 2012, med brutt korall over store områder, og gjenveksten har tatt år. Deler av revet bærer fortsatt preg av det. Det er verdt å vite på forhånd, for bilder tatt før 2012 viser noe annet enn det du kommer til å se.
Samtidig er restitusjonen selv et argument for vernet. Et rev som ikke fiskes, har flere store fisk, mer beitepress på alger og et intakt økosystem å bygge fra, og det kommer seg raskere etter en storm enn et rev som fiskes hardt. Apo er derfor både historien om hva vern gir og om hvor lang tid naturen bruker uansett.
Å komme dit, og når du bør dra
Båtene går fra Malatapay, en snau time sør for Dumaguete, og overfarten tar rundt førtifem minutter med utriggerbåt. Kommer du fra Cebu, tar du hurtigbåt til Dumaguete eller ferga fra Santander til Sibulan — se artikkelen om ferga.
Turene er væravhengige, og det er ikke en formalitet. Sjøen mellom Malatapay og øya kan bli grov, og kystvakten stanser trafikken ved uvær. Roligst er det fra mars til juni. Fra desember til februar kan amihan-vinden fra nordøst gjøre overfarten ubehagelig, og da avlyses turer på kort varsel. Legg derfor Apo tidlig i oppholdet ditt i Dumaguete, så har du en dag eller to i reserve.
Dra tidlig på dagen uansett. Vinden tar seg opp utover formiddagen, sikten er best før alle har rørt opp bunnen, og du er framme før dagsturbåtene. Apo ligger i praksis i samme farvann som Sumilon utenfor Oslob, og mange dykkere gjør begge — fra Sør-Cebu er veien kort, og øya blir en naturlig fortsettelse av en rute nedover Cebu framfor en egen reise. Se reiseruten gjennom Visayas.
Livet på øya, og å bli natten over
Det finnes noen få enkle overnattingssteder. Standarden er beskjeden, strømmen begrenset og vannet knapt — det fraktes ut eller samles fra tak, og strømmen kommer fra solceller og generator. Til gjengjeld har du øya for deg selv når dagsturbåtene har dratt, og det er da den er på sitt beste. Book i forveien, for kapasiteten er svært liten.
Lokalsamfunnet forvalter reservatet selv gjennom et eget råd, og inntektene fra avgiftene går til vakthold og til fellesskapet. Det er den strukturen som har holdt ordningen i live i flere tiår: de som en gang mistet fiskeplassene sine, er de samme som i dag lever av at revet er intakt. Avgiften du betaler, er ikke en inngangsbillett til en attraksjon — den er lønn til noen som passer på.
Husk at dette er et lite lokalsamfunn og ikke et anlegg. Husene ligger tett, og stiene går forbi folks dører. Spør før du fotograferer folk, kjøp noe i en av de små butikkene framfor å dele ut penger, og ta med søppelet ditt tilbake til fastlandet — øya har ingen renovasjon som håndterer besøkendes avfall.
Hva du bør ha med
Egen maske hvis du har en, siden utleiemasker lekker oftere enn de burde. Badesko, for det er korall i strandkanten og den skjærer. Nok kontanter til avgifter, guide og mat, for det finnes ingen minibank på øya og ingen tar kort.
Ta med et tørt skift og noe å pakke det våte i. Det finnes ingen steder å skifte som du ville kalt et garderobeanlegg, og en times båttur tilbake i våte klær i motvind er kaldere enn tropene skulle tilsi. Har du kamera, må det ligge i vanntett pose — sjøsprøyt over rekka på utriggerbåten er regelen og ikke unntaket.
Og drikkevann. Utvalget i butikkene er svært begrenset, ferskvann er knapt, og en dag i vannet i tropisk sol tørker deg ut fortere enn du merker.