Det finnes ingen direkterute mellom Norge og Filippinene, og det er ingen grunn til å vente på en. Avstanden er for lang for de flyene som brukes på ruter av denne typen, og markedet er for lite til at noen vil sette inn dem som klarer den. Alle som skal til Cebu, bytter fly minst én gang, og de fleste bytter to.
Det du faktisk velger mellom, er ikke om du skal bytte, men hvor. Valget avgjør både hvor lang reisen blir — regn sytten til tjuefem timer dør til dør — og hvor mye den koster, for prisen på en tur-retur Oslo–Cebu varierer med mer enn det dobbelte gjennom året. Det avgjør også hvor sårbar du er hvis noe ryker underveis, og det er den delen folk tenker minst på før de bestiller.
De to veiene østover
Den vanligste ruten går via Midtøsten. Du flyr Oslo til Dubai, Doha, Abu Dhabi eller Istanbul, og videre derfra østover til Filippinene. Denne veien har flest avganger, den har som regel færrest bytter, og den er derfor den raskeste varianten for de fleste. Kommer du deg videre fra Midtøsten direkte til Cebu, er du framme med ett eneste terminalbytte på hele reisen.
Den andre veien går via Asia: Oslo til et europeisk knutepunkt, derfra til Singapore, Bangkok, Seoul, Hongkong eller Tokyo, og siste etappe videre til Cebu eller Manila. Det blir som regel ett bytte mer og noen timer lengre, men prisen er ofte lavere, og du får et knutepunkt du faktisk har lyst til å stoppe i. Vil du dele reisen i to, er det denne veien som gir mest igjen for det — se artikkelen om mellomlanding.
Sammenligner du de to, er det verdt å regne på ventetiden og ikke bare på flytiden. En rute som ser en time kortere ut i luften, kan ha fem timer i en terminal du ikke kan forlate. Den korteste varianten i praksis er Oslo–Midtøsten–Cebu; med to bytter og en lang venting underveis kan den samme reisen bli et døgn og et halvt.
Cebu direkte, eller bytte i Manila
Mactan–Cebu er landets nest travleste lufthavn med 11,6 millioner passasjerer i 2025, og den har direkteruter til flere asiatiske knutepunkter — blant andre Dubai, Singapore, Seoul-Incheon, Busan, Tokyo-Narita, Bangkok, Taipei, Hongkong, Kuala Lumpur og Cheongju. Det betyr at du i mange tilfeller slipper Manila helt. Ruter i denne delen av verden legges ned og opprettes hyppig, så listen er et utgangspunkt for søket ditt og ikke en garanti; sjekk hva som faktisk går på dine datoer.
Å slippe Manila er verdt mer enn folk tror. Flyplassen der har fire terminaler som ikke henger sammen innendørs, og et bytte mellom dem betyr at du går ut i ankomsthallen, tar shuttle eller taxi rundt anlegget, og går gjennom sikkerhetskontrollen på nytt. Med bagasje, i trafikk og i tropevarme tar det tid, og det tar mer tid enn ruteplanleggeren har regnet med.
Går du likevel via Manila fordi prisen eller avgangen er riktig, book det som én gjennomgående billett. Da er det flyselskapet som eier problemet hvis du mister forbindelsen, og bagasjen din følger med hele veien. Mer om hva som skiller selskapene på siste etappe finner du i artikkelen om flyselskapene, og en beskrivelse av selve ankomsten i flyplassguiden.
Én billett eller to
Dette er det viktigste enkeltvalget på hele reisen, og det er verdt et par minutters ettertanke i bestillingsøyeblikket. En gjennomgående billett betyr at selskapene har påtatt seg ansvaret for at du kommer fram: bagasjen sjekkes gjennom til Cebu, og blir du forsinket i første ledd, er det de som booker deg om og som skylder deg mat og hotell mens du venter.
To separate billetter er ofte billigere, og noen ganger er de betydelig billigere. Prisen for besparelsen er at en mistet forbindelse er ditt problem alene. Ingen booker deg om, ingen betaler for natten på flyplasshotellet, og du må hente bagasjen og sjekke den inn på nytt underveis. Sparer du noen hundrelapper på å splitte og risikerer en ny billett til flere tusen, er regnestykket ikke særlig vanskelig.
Velger du likevel to billetter — det kan være helt riktig hvis forskjellen er stor nok — så legg inn minst fire til fem timer mellom dem, og velg aldri en kobling som krever at du overnatter i en terminal du ikke har lov til å forlate. Ha også et par timers ekstra margin på det første byttet i Europa. Vinterforsinkelser ut fra Norge er den klart vanligste grunnen til at nordmenn mister videreforbindelsen på denne strekningen.
Når du bør reise, og når du bør bestille
Prisen på Oslo–Cebu følger to ting: den nordiske ferierytmen og den filippinske. De dyreste periodene er romjulen, nyttår, påskeuken og de nordiske fellesferiene — da konkurrerer du både med nordmenn som skal på ferie og med filippinere som skal hjem, og siste etappe fra Asia til Cebu er det leddet som stiger mest. Rundt jul og påske er det ikke uvanlig at den korte strekningen koster dobbelt.
De billigste periodene er regntiden fra juni til oktober, og lavsesongen rett etter nyttår og rett etter påske. Regntiden er dessuten mindre avskrekkende enn navnet antyder for den som vet hva den innebærer; klimaartikkelen går gjennom hva slags vær du faktisk får måned for måned, og hvorfor fossefallene er på sitt beste akkurat da.
To til fire måneder før avreise er som regel det beste bestillingsvinduet på langdistanse. Nærmere enn seks uker stiger prisene raskt, og de siste dagene før avgang er strekningen dyr uansett sesong. Prisene her faller og stiger i sprang framfor jevnt, så sett opp prisvarsel noen måneder i forveien og slå til når vinduet åpner seg — det kommer, men det står ikke lenge.
Det som ikke står i billettprisen
Sjekk hva slags bagasje som faktisk er inkludert, og sjekk det for hver enkelt etappe. Langdistansedelen har nesten alltid innsjekket bagasje i prisen, mens den filippinske delen av reisen ofte ikke har det i det hele tatt. Skal du videre innenlands etter Cebu, kjøper du bagasjen ved bestilling; prisen i skranken på flyplassen er mangedobbelt, og det er der reisende taper mest penger uten å ha gjort noe galt. Bagasjereglene er verdt en gjennomlesning før du bestiller, ikke etter.
Du blir også bedt om å vise utreisebillett allerede ved innsjekk i Norge. Grunnen er at flyselskapet selv må fly deg hjem for egen regning hvis du nektes innreise, og de tar ikke sjansen. Visumfri innreise for nordmenn gir tretti dager, som du kan forlenge på stedet hos immigrasjonsmyndighetene — det er en helt kurant plan — men du må uansett ha noe å vise fram i Gardermoen. Se artikkelen om visumfri innreise.
Til slutt to småting som koster lite å ordne og mye å glemme: passet må ha minst seks måneder igjen regnet fra innreisedatoen, og setet på den lengste etappen bør bookes tidlig hvis du har en mening om hvor du sitter. Ni timer på et midtsete er lang tid. Og legg ankomsten til dagtid hvis rutetabellen tillater det — å lande i Cebu klokka to om natten med bagasje og trøtte barn er en unødvendig dårlig start på ferien.
Når Manila likevel er riktig inngang
Mange nordmenn flyr automatisk til Manila fordi det er hovedstaden, og for en reise som skal til Visayas er det som regel feil vei rundt. Cebu har både direkterutene utenfra og et tett innenriksnett innover: Bohol er et par timer med hurtigbåt, Negros noen timer, og Palawan et kort innenriksfly som ellers ville gått med omvei via Manila. Se artikkelen om fergene for hvordan øyene henger sammen derfra.
Skal du derimot hovedsakelig til Nord-Luzon — Banaue, Sagada, Baguio — er Manila riktig inngang, og da er det Cebu som blir omveien. Det samme gjelder hvis du har en billett til Manila som er så mye billigere at prisforskjellen dekker et innenriksfly videre; det skjer, og innenriksflyene er billige nok til at regnestykket av og til går opp.
Regelen som holder: velg inngangen etter hvor du skal være, ikke etter hva som er hovedstad. Og har du valgt Cebu, book hele veien dit på én billett hvis du kan. Da er den eneste avgjørelsen som gjenstår, hvor lenge du vil stoppe underveis.