Pruting på Filippinene er mildere enn i mange andre land i regionen. Det forventes noen steder, det er upassende andre steder, og forskjellen er verdt å kjenne før du står med lommeboka framme. Den vanligste feilen nordmenn gjør, er ikke å prute for lite — det er å prute på feil sted.
Sammenlignet med Vietnam, Thailand og India er avslagene små. På de fleste varer ligger den oppgitte prisen nær den reelle, og forventer du å halvere den, kommer du til å bli skuffet og oppfattet som ubehagelig i samme bevegelse.
Hvorfor det prutes mindre her
En del av forklaringen er handelsstrukturen. Fastprishandel har vært dominerende lenge på Filippinene, kjøpesentrene har vært samfunnsinstitusjoner i tiår, og folk er vant til prislapp — se artikkelen om kjøpesentrene. Der halve varehandelen foregår i et klimatisert senter med strekkoder, blir forhandling noe som hører til på markedet og ikke noe som preger hverdagen.
En annen del er kulturell. Hard forhandling ligger dårlig an i en høflighetskultur der å presse noen er å påføre dem ubehag, og der direkte konfrontasjon unngås — se artikkelen om høflighetskultur. En selger som blir presset, sier sjelden nei rett ut; hun blir stille, smiler litt, og du får varen til den prisen du forlangte og en dårligere handel enn du tror. Den praktiske konsekvensen er enkel: forvent mindre avslag enn i nabolandene, og ikke gjør pruting til en hovedaktivitet på turen.
Hvor det prutes og hvor det ikke gjør det
Grensen går mellom det som har prislapp eller er regulert, og det som ikke har det. Å forsøke å prute på det første er ikke bare nytteløst, det virker uvitende, og du får ingenting igjen for det. Å la være å prute på det andre er derimot helt greit — det koster deg litt, og ingen ser ned på deg for det.
| Situasjon | Prutes det? | Merknad |
|---|---|---|
| Butikk med prislapp, kjøpesenter, apotek, supermarked | Nei | Prisen er prisen |
| Restaurant, kafé, taxi med taksameter | Nei | |
| Jeepney og MyBus | Nei | Taksten er myndighetsregulert |
| Regulerte aktiviteter og inngangsavgifter | Nei | Canyoneering i Badian har regulert sats på 2 000 ₱; avgifter til fossefall og reservater settes av kommunen |
| Suvenirer, klær, vesker og sko i boder | Ja | Her er det ventet |
| Tricycle og habal-habal | Ja | Prisen er ikke fastsatt |
| Båt, scooter eller bil med sjåfør, særlig for en hel dag | Ja | Dagspris gir størst utslag |
| Håndverk kjøpt direkte fra produsent | Ja | Gitarene på Mactan er typeeksempelet |
| Fersk mat på markedet | Moderat | Å be om tawad på en større handel er vanlig; å presse på et kilo tomater er ikke |
På matmarkedene er prisene sjelden skiltet, men de er heller ikke oppfunnet på stedet — alle vet omtrent hva ting koster, og du får normalt oppgitt en reell pris. Se artikkelen om matmarkedene og handleguiden til Carbon for hvordan det foregår i praksis.
Finn ut hva noe koster først
Det viktigste rådet handler ikke om teknikk, men om forberedelse. Uten et referansepunkt vet du ikke om et «avslag» er noe som helst, og du kan like gjerne ende opp med å forhandle deg ned til en pris som fortsatt er det dobbelte av den vanlige. Selgeren vet hva varen koster; det er den eneste asymmetrien som betyr noe.
Spør på hotellet hva en tricycletur til stranden koster før du går ut på gaten. Spør i to boder på markedet før du kjøper i den tredje. Spør en du har snakket med i ti minutter uansett hva den koster — folk svarer gjerne og ærlig, og de synes ofte det er morsomt at du spør. Ti minutters research gjør mer for prisen enn ti minutters forhandling.
Slik gjør du det
Spør prisen først, og spør deretter etter tawad — om det finnes noe avslag. Gi så en gjenpris et stykke under, men ikke absurd lavt: halvparten er for hardt på de fleste ting, og tjue til tretti prosent under den oppgitte prisen er et rimelig utgangspunkt. Smil mens du gjør det. Dette skal være en hyggelig utveksling, ikke en konfrontasjon, og tonen betyr mer for resultatet enn tallet gjør.
Blir dere ikke enige, si takk og gå. Ofte kommer et bedre tilbud før du er ute av døren, og kommer det ikke, var prisen reell. Har dere blitt enige, betal det dere ble enige om, med det du har: å gi en tusenlapp etter å ha forhandlet ned til hundre er å skape et nytt problem, og en handel som endte godt, ryker jevnlig på at ingen kan veksle — se artikkelen om sedlene. Ha småsedler klare før du begynner.
Noen ord gjør resten lettere. Pila? betyr hvor mye, og pila ni? hvor mye koster denne. Tawad er avslag, og mahal kaayo betyr altfor dyrt, sagt med et smil. At du forsøker deg på cebuano framfor engelsk, endrer stemningen i en bod mer enn noe annet du kan gjøre — se parløren.
Ved transport og dagsleie
Her er pruting nødvendig framfor valgfritt, fordi prisen ikke er fastsatt noe sted. Avtal beløpet før du setter deg, si det høyt, og få det bekreftet. Er dere flere, avtal for hele følget og si det uttrykkelig — «per person» eller «for alle» er den vanligste og dyreste misforståelsen på Cebu.
Ved dagsleie av båt, bil med sjåfør eller scooter bør du avtale fire ting: dagsprisen, hva den omfatter, om drivstoff er inkludert, og hvor lenge sjåføren eller båtføreren venter på hvert stopp. Det siste er det som skaper krangel på slutten av dagen. Betal ved endt oppdrag og ikke på forhånd, eventuelt med et lite forskudd til drivstoff hvis det bes om det — se artikkelen om habal-habal.
Grensen mot smålighet
Dette er verdt å si tydelig. Forskjellen mellom turistpris og lokalpris er ofte noen få kroner. Å bruke ti minutter på å presse en selger ned femti pesos er ikke en seier, det er dårlig stil, og det merkes av alle som står rundt. Prut for å slippe å bli tatt for en tåpe, ikke for å spare penger — det er hele poenget, og når du har fått en rimelig pris, er du ferdig.
Noen steder bør du ikke prute i det hele tatt. Inngangsavgifter til marine reservater går til forvaltning og til lokalsamfunn som mistet fiskeinntekt da sonen ble opprettet — se artikkelen om Gilutongan. Guidehonorarer ved fossefallene settes av barangayen og deles mellom guidene. Og mat laget av den som selger den, har en margin der de få pesosene betyr langt mer for henne enn for deg. Det er dessuten helt greit å betale den prisen som nevnes, uten å forhandle i det hele tatt — særlig for tjenester du er fornøyd med, som en guide som gjorde en god jobb eller en båtfører som ventet ekstra. Se artikkelen om tipsing for hva som er passende.