Bacolod ligger på nordvestsiden av Negros og er hovedstaden i Negros Occidental. Byen har over en halv million innbyggere og en historie som er uløselig knyttet til ett eneste produkt: sukker. Det forklarer nesten alt ved stedet — arkitekturen, maten, festivalen og politikken.
Som reisemål er byen ikke en severdighetsby. Den er en fungerende storby med god mat, hyggelig tempo og noen få ting du bør se, og den er verdt to netter for den som vil forstå hvordan Visayas henger sammen utenfor turistrutene.
Sukkerøya
Negros ble på 1800-tallet omgjort til én stor sukkerplantasje. Skogen ble ryddet, arbeidskraft hentet inn fra Panay og videre, og en klasse av plantasjeeiere — hacenderos — bygde formuer på et par tiår. Sukkeret gikk ut over Iloilo og senere over Bacolods egne havner, og pengene ble igjen på øya i form av hus, kirker og skoler.
Det formet øya sosialt på en måte som fortsatt merkes: store eiendommer, stor ulikhet og en arbeiderklasse knyttet til plantasjene gjennom generasjoner. Sesongarbeidet mellom innhøstingene skapte et eget begrep, tiempo muerto, den døde tiden, og den finnes fortsatt i årshjulet for mange familier.
På 1980-tallet kollapset systemet. Verdensmarkedsprisen på sukker falt dramatisk samtidig som USA kuttet importkvotene, og Negros ble rammet hardere enn noe annet sted i landet. Plantasjer ble lagt ned, titusener mistet arbeidet, og det oppstod sult — dokumentert internasjonalt med bilder av underernærte barn på en øy som produserte mat. Industrien har siden hentet seg inn og er fortsatt sentral i økonomien, men ulikheten består, og krisen er bakgrunnen både for byens festival og for en politisk radikalisering som preget øya i tiår.
MassKara
Byens store festival holdes i oktober, med dansere i store, fargerike masker som alle smiler. Den oppstod i 1980-årene, midt i sukkerkrisen og kort tid etter en fergekatastrofe som rammet byen hardt, og ideen var like enkel som den var frekk: å gi en by som hadde all grunn til å være nedbrutt, noe å smile av. Navnet spiller på engelsk mass og spansk cara — mange ansikter — og på maskene.
Det sier noe om hvordan filippinske festivaler fungerer. De er sjelden bare fest; de er som regel et svar på noe. I dag er MassKara blant landets største festivaler, med gateparader, folkemengder og deltakergrupper fra hele provinsen.
Festivalen går over flere uker, med hovedhelgen mot slutten av oktober. Høydepunktet er gateparaden, som er koreografert og konkurransepreget framfor et løst opptog — gruppene øver i måneder, og nivået er høyt. Byen er full den helgen, hotellene bookes måneder i forveien, og prisene mangedobles. Kommer du, book tidlig og regn med folkemengder på linje med Sinulog i Cebu; de samme forsiktighetsreglene om verdisaker og møteplasser gjelder.
Herskapshusene og Silay
Sukkerpengene bygde store hus, og flere av dem står igjen. The Ruins i Talisay, rett utenfor Bacolod, er restene av et herskapshus som ble brent under andre verdenskrig for at japanske styrker ikke skulle bruke det. Betongskjelettet står igjen med søylene intakt, og det er i dag byens mest fotograferte sted, særlig i den siste timen før solnedgang.
Nabobyen Silay nord for Bacolod har den tetteste samlingen av bevarte herskapshus i landet — over tretti bygninger er erklært kulturminner. Byen kalles «Paris of Negros», et tilnavn fra tiden da sukkerbaronene sendte barna sine til Europa og hentet hjem både arkitektur og vaner. De fleste husene er i privat eie, men fasadene ses fra gaten, og gatebildet er i seg selv verdt en formiddag.
Balay Negrense i Silay er det mest kjente huset og drives som museum: et bevart plantasjeeierhjem fra slutten av 1800-tallet, i samme sjanger som Casa Gorordo i Cebu, men større og mer velstående. Praktisk detalj: flyplassen som betjener Bacolod ligger i Silay, så et par timer der lar seg legge inn ved ankomst eller avreise uten omvei.
Maten
Bacolod er kjent for chicken inasal — kylling marinert i kalamansi, ingefær, sitrongress og annatto, grillet over kull og servert med ris og en dipp du blander selv av eddik, soya og kalamansi. Det er blant de beste tingene du spiser på Filippinene, og det koster nesten ingenting.
Manokan Country ved havnen er stedet: en rekke enkle grillsteder der kylling ligger over kullet hele dagen. Du spiser med hendene, med ris i bananblad, og du bestiller etter kroppsdel framfor etter rett. Ingen av stedene er finere enn de andre, og det er en del av poenget.
Byen har i tillegg et solid rykte for søtsaker, noe som er naturlig gitt hva øya har levd av. Piaya, flate kaker fylt med muskovadosukker, er den vanligste suveniren derfra, og de holder seg fint i en bag hjem.
Å komme dit fra Cebu
Fly er raskest: turen fra Mactan-Cebu tar under en time, og det går flere avganger daglig. Flyplassen ligger som nevnt i Silay, en snau time fra Bacolod sentrum. Se artikkelen om innenriksfly for hvordan billettene kjøpes og hva bagasjereglene betyr i praksis.
Fra Iloilo på Panay går det dessuten ferger over til Bacolod flere ganger daglig, og overfarten er kort. Det gjør at de to byene lar seg kombinere i én reise uten å fly, og det er en av de mer behagelige strekningene i Visayas.
Landeveien er lengre, billigere og mer interessant: ferge fra Toledo på vestsiden av Cebu til San Carlos på Negros, og deretter buss tvers over øya. Regn en hel dag. Kommer du sørfra, fra Dumaguete, er det seks til sju timer med buss langs kysten og over innlandet, med Canlaon-vulkanen synlig underveis. Den strekningen gjør Negros til en fin rundtur framfor to atskilte besøk.
Hva du bruker tiden på
To netter rekker til byen, Silay og maten. Er du der under MassKara, sett av mer — og kom med en annen forventning, for da handler oppholdet om festivalen og ikke om byen. Kombinerer du med Dumaguete i sør, blir det en rundtur på Negros som fungerer godt på en uke.
Utenfor byen ligger Mount Kanlaon nasjonalpark i innlandet. Vulkanen er aktiv, overvåkes løpende, og adkomsten stenges periodevis ved forhøyet aktivitet — sjekk statusen samme uke hvis du har planer om å gå der.
Ellers har byen alt av bank, sykehus og butikker, og alt praktisk finnes i sentrum. Det er en av de tingene som gjør Bacolod grei å reise i: den er stor nok til at ingenting mangler, og liten nok til at ingenting tar lang tid.