Drosjene i Cebu er hvite med gule felt, de har taksameter, og de er regulert av transportmyndighetene. De er også blitt langt færre enn de var. Da Grab kom, gikk mange sjåfører over til å kjøre for appen, der inntjeningen er bedre og kundene finner deg selv, og det som er igjen av drosjenæringen er i stor grad eldre biler og eldre sjåfører.
De har til gjengjeld beholdt én fordel som betyr mer enn folk tror: prisen er den samme uansett hvor mye det regner. Når Grabs algoritme dobler prisen fordi hele byen bestiller samtidig, kjører drosjen fortsatt på myndighetsregulert takst. Det gjør den til det billigste alternativet akkurat i de timene du helst vil slippe å gå.
Taksameteret
Taksten er fastsatt av myndighetene med en startpris, et tillegg per kilometer og et tillegg per minutt i kø. Beløpene er de samme for alle selskaper og justeres av transportmyndighetene, ikke av sjåføren, og vi oppgir dem ikke her — de endres, og et tall i en reiseguide er utdatert før du leser det. Det du trenger å kunne, er regelen som ligger under: taksameteret skal stå på fra det øyeblikket du setter deg.
Sier sjåføren at måleren er ødelagt, eller foreslår han en fast pris før dere kjører, går du ut og tar neste bil. Dette er ikke overdreven forsiktighet. Fastpris i drosje uten taksameter ender nesten alltid vesentlig over meterpris, særlig hvis du ikke kjenner strekningen og ikke vet hva den bør ta. Diskusjonen er heller ikke verdt tiden din — det står som regel to biler til rett bak.
Se derfor at måleren nullstilles etter at du har sagt hvor du skal, og gjør det uten å være anspent — det er en helt ordinær handling som skjer på hver eneste tur, og de aller fleste sjåfører gjør det av seg selv før du rekker å se etter. Er sjåføren tilbakeholden med å gjøre det mens du ser på, har du fått svaret ditt, og da går du ut igjen med en gang framfor etter to kvartaler.
Slik kjenner du en ekte drosje
Selskapsnavnet står på dørene, sammen med et registreringsnummer som også står i taket inne i bilen. Det nummeret er det du oppgir hvis du skal melde noe, og det er verdt å fotografere med telefonen hvis du reiser alene om kvelden — det tar to sekunder og gjør resten av turen enklere å slappe av i.
Biler som ligner på drosjer, men mangler selskapsnavn og nummer, er ikke drosjer. Ta dem ikke, uansett hvor overbevisende tilbudet virker eller hvor lang køen ved den ordentlige holdeplassen er. Det samme gjelder folk som tilbyr deg skyss i ankomsthallen på flyplassen uten å tilhøre noe selskap i det hele tatt.
Ved terminalen på Mactan finner du to lovlige varianter side om side: vanlige hvite drosjer med ordinær takst, og gule «airport taxis» med egen, høyere takst. De gule er ikke et lureri — de er en dyrere tjeneste du kan velge, og de har egen kø. Vil du ha den billigste, går du til køen for hvite biler. Se flyplassguiden for hvor de står i forhold til hverandre.
De vanlige triksene
Det vanligste er varianten av «jeg har ikke veksel». Sjåføren finner ikke småpenger, og du blir bedt om å runde opp til nærmeste hundrelapp. Løsningen ligger hos deg: ha småsedler klare før du setter deg, og betal med tilnærmet riktig beløp. Da forsvinner problemet før det oppstår.
Omveien er sjeldnere, men den forekommer, særlig på turer fra flyplassen der sjåføren regner med at du ikke kjenner byen. Ha kartet oppe på telefonen mens dere kjører. Sjåfører som ser at du følger med, kjører korteste vei, og du trenger ikke si et ord om det.
Å bli avvist er den tredje varianten, og den irriterer mest. Sjåfører kan nekte å ta korte turer eller turer inn i tett trafikk, gjerne ved å riste på hodet uten å oppgi grunn. Det er ulovlig og likevel vanlig, og neste bil er nesten alltid en enklere løsning enn en diskusjon om regelverket i tretti grader.
Slik gjør du det
Du stopper en drosje ved å strekke armen ut mot veien, som med alt annet i Cebu. Ved kjøpesentre, hoteller og havneterminaler finnes det egne køer med vakter som fordeler bilene, og de køene er verdt å bruke: de går raskere enn de ser ut til, og bilene der er registrerte.
Bruk landemerker framfor gateadresser når du sier hvor du skal. «Ayala», «IT Park», «SM Seaside», «Fuente» — alle sjåfører kjenner dem, og ingen kjenner husnummeret ditt. Be om kvittering hvis du trenger den, og noter bilnummeret hvis noe skulle skje underveis.
Vær også realistisk om plassen. En vanlig drosje i Cebu tar tre passasjerer og begrenset bagasje. Er dere fire med kofferter, trenger dere to biler eller en større Grab, og fra flyplassen med full bagasje er den større bilen verdt merprisen uansett hvem du bestiller den fra.
Drosje eller Grab
Valget mellom de to er enklere enn det ser ut. Ta drosje i rushtiden og i kraftig regn, når Grabs priser stiger og ventetiden blir lang — da står det ofte ledige biler på gaten mens appen ikke finner noen i det hele tatt. Ta drosje også på korte turer der Grabs minstepris slår ut, og når du ikke har lokalt SIM-kort eller nett, siden drosjen ikke krever noen app.
Ta Grab om kvelden og natten, særlig alene: turen spores, sjåførens identitet er kjent, og prisen er avtalt før dere kjører. Ta Grab også når du ikke kjenner byen godt nok til å vite hva strekningen bør koste, og når du ikke snakker cebuano — appen fjerner hele behovet for å forklare hvor du skal, og for å bli forstått riktig.
Én ting til, som gjelder begge: du får sjelden tak i en drosje ved å stå i en boliggate. Bilene holder seg der det lønner seg — flyplassen, kjøpesentrene, hotellene og havnene — så gå til en hovedvei eller et kjøpesenter framfor å vente der du står.
Hotellbilen, og hvis noe går galt
Hotellene har som regel avtale med bestemte biler eller selskaper, og de prisene ligger over taksameter, ofte betydelig. Det kan likevel være riktig valg ved tidlig avreise, ved sen ankomst eller når du har mye bagasje, for da er poenget ikke prisen, men at bilen faktisk står der klokka fire om morgenen. Spør om beløpet i resepsjonen på forhånd og sammenlign med hva den samme turen koster i Grab-appen. Da vet du hva du betaler for, og du kan velge med åpne øyne.
Går noe galt underveis, er den enkleste løsningen nesten alltid å be om å få gå ut ved neste stopp, betale det taksameteret viser, og la det være. Klager kan meldes til transportmyndighetene med bilnummer og tidspunkt, og det er verdt å gjøre hvis noe alvorlig har skjedd, men for en uenighet om ti pesos er det ikke der du vil bruke ettermiddagen.
Hovedregelen for uenigheter på Filippinene er å senke stemmen, ikke å heve den. Å tape ansikt offentlig er alvorligere her enn hjemme, og en konfrontasjon eskalerer raskere enn du forventer — artikkelen om å unngå trøbbel går nærmere inn på hvorfor, og hva du gjør i stedet.