Iloilo ligger på sørøstsiden av Panay og er en av de eldste og best bevarte byene på Filippinene. Den har fått betydelig oppmerksomhet de siste årene, og for én gangs skyld handler det ikke om strender: byen har drevet med byutvikling som er uvanlig gjennomtenkt etter filippinsk målestokk.
Det gjør den til et underlig reisemål å anbefale. Iloilo har ingen strender av betydning, den selges ikke som feriemål, og ingen reisebyrå setter den på forsiden. Nettopp derfor er den interessant — dette er det nærmeste Filippinene kommer en europeisk provinsby i tempo.
Byen og gatene
Calle Real i sentrum er hovedgaten, med bevarte bygninger fra amerikansk kolonitid som er restaurert framfor revet. Det er den avgjørende forskjellen fra de fleste andre filippinske bysentra, der tilsvarende bygningsmasse forsvant i løpet av åtti- og nittitallet. Her står handelshus, banker og herskapshus i en skala man ikke venter i en provinsby.
Rikdommen som bygde dem, kom fra tekstil og senere fra sukker. Iloilo var et betydelig handelssentrum på 1800-tallet, med direkte skipsforbindelser til Europa, og den bar tilnavnet «Queen City of the South» lenge før Cebu overtok det. Da sukkerpengene fra Negros gikk ut over Iloilos kaier, ble noe av dem igjen i murverket.
Nedgangen kom da sukkeret fant andre veier ut og havnen mistet betydning. Byen ble liggende litt utenfor i noen tiår, og det er antakelig grunnen til at så mye står igjen — det var aldri penger nok til å rive og bygge nytt i den perioden da resten av landet gjorde nettopp det. Bevaring ved forsømmelse er ingen strategi, men resultatet er det samme.
Det nye er Iloilo River Esplanade, en flere kilometer lang promenade langs elven med gangvei, sykkelfelt og beplantning. Den brukes hele døgnet av folk som trener, går tur og henger. Byen har i tillegg bygget ut sykkelfelt og satset på grøntområder framfor på nye kjørefelt. For en besøkende betyr det noe helt konkret: du kan faktisk gå og sykle her, og det merkes umiddelbart i tempoet.
De barokke kirkene
Miagao-kirken sør for byen er UNESCO-verdensarv, én av fire kirker i innskrivningen «Baroque Churches of the Philippines». De tre andre ligger i Manila, i Santa Maria i Ilocos Sur og i Paoay i Ilocos Norte, og fellestrekket er en byggemåte tilpasset jordskjelv: massive, lave bygninger med kraftige støttepilarer, det som kalles «earthquake baroque».
Miagao skiller seg ut ved fasaden. Den er dekket med relieffer der Sankt Kristoffer er avbildet mellom kokospalme og papaya — kristen ikonografi oversatt til lokalt landskap av lokale steinhoggere. Det er den blandingen som gjør kirken enestående, og den er lett å se på ti meters avstand uten at noen forklarer den for deg.
Inne i byen står Jaro-katedralen, som er sete for erkebispedømmet og har et eget marianistisk valfartsmiljø rundt seg, og Molo-kirken, kjent for at helgenfigurene langs midtgangen alle er kvinnelige. Til Miagao tar det en snau time med jeepney eller bil sørover langs kysten, og det er en fin halvdagstur i seg selv.
Dinagyang
Byens store festival holdes fjerde helg i januar, en uke eller to etter Sinulog i Cebu. Også den er til ære for Santo Niño, og også den bygger på eldre danser som er formet om til noe moderne. Deltakerne maler seg mørke som en referanse til Ati-folket, øyas urbefolkning.
Hovedbegivenheten er tribal-konkurransen, der grupper fremfører koreograferte danser med egne trommekorps. Det er en konkurranse framfor et opptog, gruppene øver i måneder, og festivalen regnes blant landets beste når det gjelder koreografi og trommespill. For mange filippinere er Dinagyang den de reiser til hvis de skal velge én.
Byen er full den helgen. Book overnatting i god tid, regn med sperrede gater og lange omveier, og planlegg hvor du skal stå tidlig på dagen — de beste plassene langs ruten er tatt lenge før programmet starter.
Maten
Iloilo er kjent som en av landets beste matbyer, og det er en påstand byen selv tar alvorlig. La Paz batchoy er signaturretten, oppkalt etter bydelen der den oppstod: buljong kokt på bein, tynne nudler, svinekjøtt, innmat, sprøstekt hvitløk og løk. Den serveres fra tidlig morgen og spises like gjerne til frokost som til lunsj, og det er den beste frokosten du får på Filippinene for pengene.
Pancit molo er nummer to, og navnet lyver litt — det er ikke nudler, men en klar suppe med dumplings av svinekjøtt, oppkalt etter bydelen Molo. Den er mildere enn batchoy og fungerer godt for barn og for folk som ikke er klare for innmat.
Sjømaten er blant landets ferskeste, siden Iloilo-stredet er rikt og markedene ligger tett på båtene. Og biscocho — ristet brød med smør og sukker — er den vanligste suveniren derfra, solgt i esker på hvert eneste hjørne nær bussterminalen.
Guimaras
Rett utenfor byen ligger Guimaras, en liten øy kjent for mango som regnes blant verdens beste og som eksporteres deretter. Overfarten fra Iloilo havn tar rundt tjue minutter, og det gjør øya til en av de enkleste avstikkerne i landet.
Øya har rolige strender, mangoplantasjer og svært lite trafikk. Mangofestivalen holdes i mai, når sesongen er på topp, og det er da frukten er billigst og best. En dagstur er nok til å få med seg det viktigste, men en overnatting gjør det til noe mer enn en båttur fram og tilbake.
Vær oppmerksom på at Guimaras har strenge regler for innførsel av mangoplanter og -frukt fra andre øyer, for å holde plantesykdommer ute. Det gjelder først og fremst dem som frakter varer, men ikke ta med frukt over som gave. Ellers er det tricycle og motorsykkel som gjelder på øya, og avstandene er korte nok til at en halv dag rekker langt.
Å komme dit, rundt og videre
Fly fra Cebu til Iloilo tar under en time, med flere avganger daglig. Med ferge er det atskillig lengre, siden Panay ligger vest for Negros og ruten går via flere overfarter — det lar seg gjøre, men det spiser en dag eller to. Se artikkelen om innenriksfly.
I byen er sentrum gåbart, og promenaden langs elven er laget for det. Jeepney og tricycle dekker resten billig, og byen har et av landets bedre sykkelfeltnett med utleie tilgjengelig. Det er få steder på Filippinene der sykkel er et reelt alternativ for en besøkende, og dette er ett av dem.
Videre nordover går bussen til Caticlan på fire til fem timer, og derfra er det ti minutter med båt til Boracay. Det er den vanligste grunnen til at reisende havner i Iloilo i det hele tatt, og den beste måten å bruke det på: to netter rekker til byen og kirkene, tre med Guimaras, og så videre nordover.