Cebu Provincial Capitol er provinsforvaltningens hovedbygning i Cebu City, tegnet av Juan M. Arellano og innviet 14. juni 1938. Den ligger i nordenden av Osmeña Boulevard, står i nyklassisistisk stil med en oktagonal kuppel over midtpartiet, og ble erklært nasjonalt historisk landemerke av NHCP i 2008. Dette er ingen museumsbygning: guvernøren har fortsatt kontor her, og du besøker den som du besøker et rådhus — utenfra, og innenfor åpningstid i vestibylen. Regn med en halvtime, ikke en formiddag.
Det er likevel den bygningen som best forklarer hvordan Cebu City er lagt opp. Alt det amerikanske århundret av byplanlegging peker mot den, og du forstår boulevarden bedre etter fem minutter foran fasaden enn etter en time i trafikken.
Bygningen som avslutter Osmeña Boulevard
Osmeña Boulevard går i en rett akse gjennom sentrum, fra området ved havnen i sør, forbi rundkjøringen ved Fuente Osmeña og videre nordover, der den ender blindt i en trapp og en fasade. Det er ikke tilfeldig. Aksen stammer fra byplanen den amerikanske arkitekten William E. Parsons la for Cebu i 1912, i den tradisjonen som kalles City Beautiful: brede akser med et offentlig monumentalbygg i enden. Provinshuset er enden.
Planene er eldre enn planen. Allerede i 1910, under åpningen av det nye vannverket, viste Sergio Osmeña — den gang formann i den filippinske forsamlingen — generalguvernør William Cameron Forbes en tomt i nærheten av det som senere ble Fuente Osmeña, og pekte på den som stedet for et nytt provinshus. Det gamle satt i Casa Provincial nede i det spanske kvarteret ved havnen, og var både trangt og gammeldags. Det skulle gå 28 år før noen faktisk bygget noe på tomten.
Resultatet er at de to endepunktene av boulevarden gir deg to helt ulike byer på samme gate. I sør ligger det tette, gamle Cebu med markeder, kirker og smågater — Colon Street og gamlebyen. I nord ligger den planlagte, amerikanske byen med plener, akser og et regjeringsbygg i hvitt. Du går fra det ene til det andre på under en halvtime.
Hvordan Cebu Provincial Capitol ble til
Byggingen ble en politisk kamp. President Manuel L. Quezon var i utgangspunktet imot prosjektet, av grunner som hadde mer med provinsens politiske farge å gjøre enn med bygget, og lokalt hadde senator Vicente Sotto en egen kampanje mot det: han kalte det sløsing og skal ha truet med å gjøre det om til sykehus. Guvernør Sotero Cabahug drev det gjennom likevel. Finansieringen kom fra et obligasjonslån Quezon til slutt godkjente, i tillegg til offentlig innsamling.
Arbeidet startet i 1937 og var ferdig året etter. Ingeniørarbeidet og selve utførelsen lå hos Pedro Siochi and Company. Innvielsen 14. juni 1938 ble ledet av Quezon selv — den samme presidenten som hadde motarbeidet prosjektet — og bygget ble velsignet av erkebiskop Gabriel Reyes, mannen som halvannet tiår senere skulle stå for gjenreisningen av Cebu Metropolitan Cathedral etter krigen.
Årstallet står i fasaden. Over hovedinngangen er det hugget inn en setning som oversatt lyder at myndighetenes autoritet springer ut av folket, etterfulgt av «Erected A.D. MCMXXXVII» — altså 1937, byggeåret, ikke innvielsesåret. Det er en liten uoverensstemmelse som forvirrer folk som teller på fingrene foran trappen.
Arkitekturen: nyklassisisme på vei mot art déco
Juan M. Arellano er den samme arkitekten som står bak Manila Metropolitan Theater og det gamle lovgivende bygget i Manila, og han jobbet i den perioden der filippinsk offentlig arkitektur beveget seg fra tung nyklassisisme mot art déco. Provinshuset i Cebu ligger midt i den overgangen. Grunnformen er klassisk og streng, mens detaljene, geometrien og interiøret er tydelig tretti- og førtitall.
Planen er H-formet: en tre etasjers hovedblokk med to fløyer bakover. Første etasje er rustikk behandlet og rommer kontorer, mens etasjen over er byggets representasjonsplan — det arkitekter kaller piano nobile — med de store rommene og balkongen. Over midtpartiet, som buer innover mot plassen, sitter en oktagonal tambur med en nøktern kuppel på toppen. Det er kuppelen du ser fra Osmeña Boulevard hele veien opp.
Innvendig er rotunden under kuppelen det som er verdt en omvei. Den åpner sørover mot balkongen som vender ut mot boulevarden, og nordover mot en ballsal med vinduer i dobbel høyde og to store lysekroner satt sammen av krystall og lokale capiz-skjell. Capiz er de flate, halvgjennomsiktige skjellene som tradisjonelt ble brukt i vindusruter i filippinske hus, og kombinasjonen med importert krystall er ganske presist hva slags land dette var i 1938.
Krigen, jordskjelvene og reparasjonene
Bygningen fikk store skader under andre verdenskrig, som resten av sentrum. Gjenoppbyggingen ble finansiert under den amerikanske krigsskadeloven Tydings War Damage Act av 1946, og det er derfor mye av interiøret er etterkrigsarbeid selv om skallet er fra trettitallet.
Neste alvorlige knekk kom 15. oktober 2013, da Bohol-skjelvet på magnitude 7,2 rystet hele Sentral-Visayas. I Cebu City ble rystelsene målt til V–VI, klokketårnet på Basilica Minore del Santo Niño kollapset, og provinshuset fikk betydelige skader. Tolv mennesker omkom i Cebu den dagen. Bygget er reparert siden, men det forklarer hvorfor deler av anlegget med jevne mellomrom er inngjerdet for arbeid — mer om hvordan grunnen under Cebu oppfører seg står i artikkelen om jordskjelv og tsunami.
De to katastrofene i 2025 — skjelvet i Nord-Cebu 30. september og tyfonen Tino 4. november — rammet provinsen hardt, og provinsforvaltningen har hatt hendene fulle siden. Beskrivelser av hvilke deler av anlegget som er åpne, skrevet før november 2025, kan være utdaterte.
Hva du får se som besøkende
Det viktigste å ha klart for seg er at Cebu Provincial Capitol er en arbeidsplass. Guvernørens kontor ligger her, provinsstyret møtes her, og folk står i kø for attester og tillatelser i første etasje. Det finnes ingen billettluke, ingen omvisning og ingen utstilling. Vakthold i inngangen er normalt, du kan bli bedt om legitimasjon, og fotografering innendørs er ikke selvsagt — spør før du løfter kameraet.
Til gjengjeld er utsiden fritt tilgjengelig, og det er utsiden folk kommer for. Plenen og trappen foran fasaden er et av byens faste bakgrunnsmotiver for bryllupsbilder og eksamensbilder, og i desember blir hele fronten lyssatt som del av byens julepynt — da står det folk der til langt på kveld. Kommer du på en hverdag mellom åtte og fem, kan du gå inn i vestibylen og se opp i rotunden, og det er egentlig det som er besøket.
Bygningen har også vært ramme for begivenheter langt ut over provinsen. Gloria Macapagal Arroyo ble innsatt for sin andre periode som president her i 2004, og plassen foran har vært samlingssted for demonstrasjoner og valgvaker i generasjoner. I nyere tid har det pågått en politisk strid om en kopi av provinshuset som er reist i Balamban på vestsiden av øya — et prosjekt fra forrige guvernørs tid som den nye administrasjonen har stilt seg kritisk til. Hvordan den saken ender, er ikke avgjort.
Slik kommer du deg dit
Fra Fuente Osmeña går du rett nordover langs Osmeña Boulevard, og turen tar et kvarters tid i moderat tempo. Det er den anbefalte måten, for du får aksen underveis. Jeepneyer med rutekoder som går «Capitol» dekker strekningen, og en Grab-tur fra sentrum tar få minutter utenom rushtiden. Selve området rundt bygget er lettgått og flatt.
Provinshuset kombineres naturlig med to andre stopp. Museo Sugbo, provinsmuseet i det gamle fengselet, ligger et kvarters kjøring østover og gir deg selve historien bygningen bare antyder. Og skal du ha hele fortellingen om byen i én tekst før du går ut, står den i Cebu City: en reise gjennom fem århundrer med historie. Sett av en formiddag til de tre til sammen, og ta den varmeste timen midt på dagen innendørs.