Dette skal sies rett ut framfor pakkes inn: Filippinene er ikke godt tilrettelagt for bevegelseshemmede. Fortauene mangler eller er ødelagte, det er trinn overalt, kollektivtransporten er i praksis utilgjengelig, og de fleste severdighetene er bygget i en tid da spørsmålet ikke ble stilt. En reise hit krever mer planlegging enn en tilsvarende reise i Europa, og noen ting lar seg ikke løse.
Det betyr ikke at det er umulig. Det betyr at valgene må tas bevisst og på forhånd, at ett godt valg av bosted veier tyngre enn ti gode intensjoner, og at du må stille langt mer presise spørsmål enn du er vant til. Denne artikkelen handler mest om de spørsmålene.
Loven og virkeligheten
Filippinene har lovgivning om tilgjengelighet, og nye offentlige bygg og kjøpesentre skal ha ramper, heis og tilgjengelige toaletter. I de nye byggene etterleves det i stor grad, og de store kjøpesentrene i Cebu City og på Mactan er faktisk gode. Problemet er alt som er eldre enn kravene, og det er det meste.
Utenfor byggene er bildet et annet. Fortauene er høye, ujevne eller ikke-eksisterende, og der de finnes, brukes de til parkering, til boder og til varelagring. Kantstein uten nedsenk er regelen framfor unntaket, og en gate som ser grei ut på Street View kan ha et trinn hver tiende meter. Å komme seg to kvartaler til fots er ofte vanskeligere enn å komme seg fire timer sørover i bil.
Det finnes en lovfestet rabattordning for personer med nedsatt funksjonsevne, på transport, restauranter og en rekke tjenester. Her er den ærlige opplysningen: ordningen forutsetter et filippinsk PWD-kort utstedt av en kommune, og om utenlandsk legitimasjon godtas, avgjøres i praksis av det enkelte utsalgsstedet. Noen aksepterer et parkeringsbevis eller en legeerklæring, andre ikke. Spør gjerne, men ikke legg den inn i budsjettet.
Hva som faktisk fungerer
De store resortene på Mactan er det klart beste utgangspunktet, og av flere grunner samtidig. Anleggene er relativt flate, de har ramper, avstandene innenfor porten er korte, og bemanningen er høy nok til at det alltid finnes noen å be om hjelp. At alt — mat, basseng, strand og rom — ligger på samme sted, fjerner dessuten det som er vanskeligst her, nemlig forflytningen mellom stedene.
Kjøpesentrene er det andre stedet som fungerer, og de er ikke bare en nødløsning. De har heis, ramper og tilgjengelige toaletter, alt ligger innendørs og klimatisert, og de er der lokale med nedsatt bevegelighet faktisk oppholder seg. På Cebu er kjøpesenteret et sosialt sted framfor bare et handelssted, og en ettermiddag der er en helt vanlig ting å gjøre.
Av severdighetene er det noen få som går bra. Mactan Shrine har flate gangveier og fungerer med både rullestol og rullator. Museo Sugbo har mye av utstillingen i første etasje, og Fort San Pedro har en flat hage selv om murkronen krever trapp. Ring på forhånd uansett — åpne deler og stengte deler skifter. Og den ene transporten som virkelig fungerer, er bil med sjåfør; se artikkelen om bilutleie for hva som bør avtales.
Hva som ikke fungerer
All lokal kollektivtransport er utelukket. Jeepney krever at du klatrer inn gjennom en lav åpning bakfra og setter deg på en benk; trehjuling har en sidevogn du må presse deg ned i; habal-habal er en motorsykkel. Ingen av dem har plass til hjelpemidler, og ingen av dem kan tilpasses. Det er ikke et spørsmål om hjelp fra medpassasjerer — geometrien går ikke opp.
De fleste fossefallene faller bort. Binalayan har en bratt trapp ned i en kløft uten rekkverk. Tumalog nås via en bratt betongvei, riktignok med motorsykkelskyss tilbake opp for den som klarer å sitte på. Kawasan krever en gåtur på ujevn sti. Felles for dem alle er at det siste stykket er den vanskelige delen, og at det ikke finnes en omvei.
De gamle husene i Cebu City er også utelukket i praksis. Yap-Sandiego-huset og de andre kolonihusene har bratte trapper, og alt av interesse ligger i annen etasje — det er slik husene ble bygget. Båtturene er den siste kategorien: utriggerbåter bordes fra vannkanten eller over en smal planke, de ligger urolig i vannet, og de har ingen fast sittestilling å komme seg til.
Toalettene styrer dagen
Dette er det praktiske problemet som avgjør hvor langt du faktisk kommer i løpet av en dag, og det er verdt å planlegge rundt eksplisitt. Tilgjengelige toaletter finnes på flyplassen, i kjøpesentrene og på de større hotellene. Utenfor de tre stedene er de sjeldne, og de vanlige er trange, har høy terskel og ofte et trinn i døra.
Den praktiske konsekvensen er at dagsruten bør legges mellom steder du vet har fasiliteter, framfor mellom steder du har lyst til å se. Det er en begrensning, men den er håndterbar når den er kjent på forhånd: et kjøpesenter eller et hotell midt på dagen er ikke en tapt time, det er det som gjør ettermiddagen mulig.
Ha dessuten med eget papir og håndsprit. Det er ikke alltid tilgjengelig, heller ikke på steder som ellers er godt utstyrt, og det gjelder for så vidt alle reisende — det er bare mer tungvint å oppdage det når man ikke kan snu i døra.
Flyplassen, flyreisen og hjelpemidlene
Mactan–Cebu har assistanse for reisende med nedsatt funksjonsevne, og den fungerer. Det avgjørende er å melde behovet ved bestilling av billetten framfor ved ankomst — da er assistansen bestilt, bekreftet og bemannet. Meldes den i skranken, er du prisgitt hva som tilfeldigvis er ledig.
Gjør det for hver eneste etappe, også innenriks. En melding på den lange flyvningen fra Europa følger ikke automatisk med på et innenriksfly bestilt hos et annet selskap. Vær også oppmerksom på at Terminal 1 og Terminal 2 ligger ved siden av hverandre, men ikke er ett bygg — skal du bytte mellom dem, be om assistanse til det også. Flyplassguiden beskriver bygget.
Ta med de hjelpemidlene du trenger, og reservedeler til dem. Utvalget lokalt er begrenset, reparasjon kan ta dager, og et hjul eller en batterilader som ryker, stanser hele reisen. Ha navnet på hjelpemidlet på engelsk skrevet ned, så du kan forklare hva du trenger. Og kontroller forsikringen på to punkter før avreise: om den dekker skade på og tap av hjelpemidler, og om den dekker hjemtransport med assistanse — se artikkelen om dekning.
Å spørre konkret
Den viktigste ferdigheten i hele planleggingen er å stille presise spørsmål, og grunnen er enkel: «er dere tilgjengelige?» gir alltid ja. Det er ikke uærlighet, det er et annet begrepsapparat — personen i andre enden tenker på om det går an å komme inn, ikke på om det går an å komme inn med rullestol.
Spør i stedet om målbare ting. Hvor mange trinn er det fra bilen til resepsjonen? Hvor bred er døråpningen til rommet, og til badet? Er det terskel inn i dusjen? Finnes det heis, og hvor stor er den innvendig? Be om bilder av rommet og badet — de sier mer enn noen beskrivelse, og de tar to minutter å sende. Ring framfor å skrive e-post: du får mer presise svar, og du hører fort om de har forstått spørsmålet.
Velg til slutt ett sted å bo og gjør dagsturer derfra framfor å flytte underveis. Hver forflytning er den vanskeligste delen av reisen, og to baser på fjorten dager er allerede mye. Bil med sjåfør for hele oppholdet er dyrere enn alternativene, men det er den enkeltutgiften som gjør resten mulig, og den bør inn i budsjettet fra starten framfor vurderes underveis.
Med nedsatt bevegelighet framfor rullestol
Er utfordringen dårlige knær, hofter eller utholdenhet framfor rullestol, åpner det seg atskillig mer. Fort San Pedro har en flat hage å gå i, Casa Gorordo har mye i første etasje, og en rekke steder som er umulige med rullestol, er fullt mulige med rullator eller stokk og litt tid.
Bojo-elven i Aloguinsan er den fineste turen i denne kategorien: du sitter i en båt gjennom mangroveskogen mens lokale guider padler, det er stille, og det krever ingenting av deg utover å komme deg om bord — se artikkelen om Bojo. Og et resort med brygge ut til dypere vann løser badingen, siden du slipper å vasse over ujevn og glatt korallbunn for å komme uti.
Den ene fellen i denne gruppen er varmen. Tretti grader og høy luftfuktighet tapper krefter langt fortere enn folk regner med, og det er den vanligste grunnen til at en planlagt dag blir halvparten så lang. Legg alt som krever noe til før elleve, og regn med at ettermiddagen går med til hvile de første dagene.
Til slutt en observasjon som ikke er en løsning, men som er verdt å vite: filippinsk hjelpsomhet er reell. Det finnes alltid noen som bærer, løfter, henter en stol eller viser vei, og de spør ikke først om det er greit å tilby. Det erstatter ikke tilrettelegging, og det bør aldri være planen. Men det er ofte det som gjør en dag mulig på et sted der infrastrukturen ikke gjør det.