Alle som kjører sørover fra Cebu City passerer Carcar. De fleste ser byen som en rotunde med en klokke i midten og en klynge boder som selger sprø svor, og kjører videre. Det er en tabbe på nøyaktig tre kvarter.
Carcar er en by med 140 308 innbyggere fordelt på femten barangayer, og bykjernen er den best bevarte på Cebu utenfor selve Cebu City. Byen ligger 40 kilometer og en drøy time fra hovedstaden og er det naturlige lunsjstoppet på vei sørover, uansett hvilken retning du velger derfra. Den ble opprettet som kommune i 1599 og er dermed en av de eldste på øya; før spanjolene kom, het stedet Kabkad og lå i landskapet Sialo, som ifølge de lokale slektsfortellingene ble styrt av en av Sri Lumays sønner fra Cebu City.
Veiskillet
Carcar er punktet der sørveien deler seg, og det er derfor alle kjenner rotunden. Fortsetter du rett fram, følger du østkysten mot Argao, Dalaguete og Oslob. Tar du av vestover, kommer du over fjellet til Barili, Moalboal og vestkysten. Det er 23 kilometer over til Barili og 26 til Aloguinsan.
Det gjør Carcar til det ene stedet på Cebu der du faktisk må vite hvor du skal. Bussene sørover går til begge sider, og de er merket på frontruta — men ikke alltid tydelig, og ikke alltid riktig. Sitter du på en buss og skal til vestkysten, forsikre deg om at den faktisk svinger av. Konduktøren svarer gjerne hvis du spør, og det er en langt billigere løsning enn å oppdage feilen i Argao.
Trehusene, og hvorfor de fortsatt står
Byen har den fineste samlingen av bahay na bato på øya — de spansk-filippinske herskapshusene med steinunderetasje, treoveretasje og skyvevinduer av capiz-skjell i stedet for glass. Det er samme hustype som Yap-Sandiego-huset i Cebu City, men her står de i klynge framfor enkeltvis. Flere av dem har navn etter familiene som bygget dem: Mercado, Noel, Mancao, Silva.
Grunnen til at de står, er dels tilfeldig. Carcar ble ikke bombet slik Cebu City ble i 1945, og byen har aldri hatt det utbyggingspresset som rev de gamle husene i storbyen. Noen er restaurert, andre er i ferd med å synke sammen, og et par av dem har en butikk i første etasje og en familie i andre. Flere er fortsatt bebodd av etterkommere av dem som bygget dem, og det er derfor de ikke er museer.
Balay na Tisa fra 1859 regnes som det eldste. Det er privat eid, men eierne slipper inn besøkende mot en liten avgift, og det er verdt det nettopp fordi det ikke er et museum — det bor folk der, det står barnesykler i gangen, og huset brukes til det det ble bygget for.
Torget
Rundt torget står kirken Santa Catalina de Alejandría fra 1860, med to tårn som mer minner om minareter enn om kirketårn. Det er ingen tilfeldighet: arkitekturen på Cebu har lånt fra alle som kom innom gjennom fem hundre år, og resultatet er sjelden rent noe.
Ved siden av kirken ligger en gammel rotunde med en musikkpaviljong i støpejern, og trappen ned mot torget er kantet av gamle lyktestolper. Det er den beste tjue minutters spaserturen i hele Sør-Cebu, og den koster ingenting. Gå den tidlig på morgenen, før varmen og trafikken tar over torget.
Koga-papirene
Den merkeligste historien fra Carcar handler ikke om hus, men om en trekasse i sjøen. I april 1944 fisket to menn herfra, Pedro Gantuangko og Rufo Wamar, opp en kasse utenfor kysten ved San Fernando etter at et japansk fly hadde styrtet i sjøen. Inni lå en gjennomvåt mappe med japanske dokumenter, som de tørket i to dager og holdt skjult.
Papirene ble levert videre til geriljaen og nådde til slutt oberstløytnant James Cushing. Den amerikanske ubåten USS Crevalle hentet dem ved Negros Oriental og fraktet dem til Brisbane, der det viste seg at de inneholdt den japanske flåtens forsvarsplan for Stillehavet — oppkalt etter admiral Mineichi Koga, som hadde omkommet i flystyrten. Funnet gjorde at den allierte invasjonen av Filippinene ble framskyndet til oktober 1944.
Prisen ble betalt lokalt. Japanske offiserer drepte sivile i jakten på dokumentene, og begge fiskerne måtte flykte til Bohol og holde seg skjult. Det står ikke noe skilt om dette ved rotunden, men det er verdt å vite mens du står der med posen chicharon i hånden.
Bystatusen som forsvant to ganger
Carcar er offisielt en by, men veien dit var lang og ganske absurd. Kommunen ble omgjort til komponentby i juli 2007 etter republikklov 9436. I november 2008 kjente Høyesterett bycharterne til Carcar og femten andre kommuner grunnlovsstridige, etter søksmål fra byligaen i landet.
I desember 2009 snudde retten og ga bystatusen tilbake. I august 2010 snudde den igjen, og Carcar ble kommune for andre gang. Først 15. februar 2011 ble bystatusen endelig stadfestet, og i 2013 aksepterte byligaen den. For innbyggerne betydde det tre år der ingen visste hvilke overføringer stedet hadde krav på — og det er en grei påminnelse om at «by» og «kommune» på Filippinene er økonomiske kategorier framfor beskrivelser av størrelse.
Chicharon
Carcar chicharon er et begrep i hele Filippinene. Det er svor stekt til den er luftig og sprø, saltet mens den er varm, og solgt i pose fra boder ved rotunden og på markedet. De lokale har sterke meninger om hvilken bod som er best, og de deler dem gjerne.
Det finnes flere varianter. Laman har litt kjøtt igjen på og er tyngre å tygge, mens den rene varianten er tynn og nesten hul. Spør etter det som er nystekt — det som har stått, blir seigt i løpet av timer i denne luftfuktigheten. Det spises som snacks, dyppet i eddik med hvitløk og chili.
Markedet selger også ampao, puffet ris presset sammen med sirup til firkanter, bocarillo, en søtsak av kokos og sukker rullet i kjegler, og gorgorias, en frityrstekt bakverkskringle. Byen har dessuten et solid rykte for lechon, som selges hel eller i porsjoner fra boder ved veien. Alt er billig, og alt smaker bedre her enn i byen — gatematartikkelen forklarer hva som er hva. Ta med kontanter i små sedler, og kjøp der køen er.
Sko
Carcar har vært en skoby i over hundre år, og markedet har fortsatt en hel avdeling med håndlagde sandaler og sko, i skinn og i syntetiske materialer. Skomakeriet er en av flere småindustrier byen lever av ved siden av jordbruket; keramikk, blikkenslageri og kurvfletting hører til det samme.
Kvaliteten varierer mye fra bod til bod, og prisene er lave nok til at det er verdt å prøve selv om du bommer. Er du i byen et par dager, kan du få noe sydd etter mål — det tar ikke lang tid, og det er en av de få tingene du kan ta med hjem som faktisk er laget der du kjøpte den.
Praktisk
Alle busser mot Moalboal, Oslob, Santander og Bato passerer Carcar, og det går egne jeepneyer og minibusser fra South Bus Terminal. Ta med kontanter, for ingenting i markedet tar kort.
Chicharon holder seg sprø et par dager i papirpose, men blir seig over natten i plast — be om papir, eller flytt den over selv når du kommer fram. Markedet er størst på søndager, og da er det også fullt. Vil du se bykjernen i ro, kom en hverdagsmorgen; vil du se markedet på sitt mest levende, kom søndag og regn med å bruke albuene.
Har du bil og god tid, går det vei opp i høylandet bak byen, der Carcar når drøyt åtte hundre meter i barangay Napo. Der oppe ligger også et kildeanlegg som er vernet som nasjonalpark — lite tilrettelagt, sjelden besøkt, og verdt turen bare hvis du liker å kjøre grusvei for kjøringens skyld.